Ordene

Det er rart. Ord. Som finnes i så mange varianter. Det kan ha flere betydninger og kan forandres etter hvordan det blir uttalt. Menneskets kommunikasjonsmiddel nummer 1.

Et ord kan gjøre deg glad. Ekstatisk. En setning med velvalgte ord kan sende deg til den syvende himmel. Men også motsatt. Et ord kan såre. Det kan svi, det kan gjøre vondt- og det kan få deg til å ville vende ryggen til noe du helst vil se.

Det er dette som er så skummelt. Og det er dette som er så godt. Hvordan skulle jeg fått sagt til Deg at jeg elsket deg om jeg ikke hadde ordene? Jeg kunne strøket deg over kinnet, sett deg i øynene og kysset deg i pannen. Og det gjør jeg også. Jeg kryper inntil deg om natten og gir deg gode klemmer om dagen. Men det å kunne si det, eller skrive det, det er en gave. At det finnes et ord for det jeg føler.

Og hvordan skulle du kunnet såre meg slik du gjorde om det ikke var for ordene? Da hadde ingenting av dette skjedd- ordene dine brant seg inn lik et bitt fra en slange. Kanskje de var velvalgte, eller kanskje de var lite overveid. Dett er er det bare du som vet. Men giftige ord fra en venn er vanskelige å tilgi.

Venner kommer hverandre nære. Gode venner så nære som det går an. Og er det ikke slik da at måten du uttrykker deg på burde være gjennomtenkt? For en god venn betyr vel mer enn bare en hvem-som-helst? Og med gjennomtenkt mener jeg ikke at man skal forandre den man er eller måten man opptrår, for egentlig vil jeg tro at en slik oppførsel kommer av seg selv. Jeg mener bare gjennomtenkt i den forstand at man akter sine ord slik at den andre ikke blir såret. Selv om det er kritikk du skal bringe på bane. Men hva med de gangene denne forventede venne- oppførselen uteblir?

Er det din oppgave å fortelle vennen din at uttrykksmåten blir feil? Etter at hun har bitt fra seg et par ganger og såret deg er jeg bare nødt til å spørre: Er det overhodet noe poeng å konfrontere?

For hva er egentlig en god venn? En god venn er en som ser deg. En som ser deg for den du er- med dine gode og dårlige sider. Det er en som ikke sårer deg med hensikt, og en som for lenge siden har silt ut de ordene man ikke sier til de man er glade i. En som vil deg godt og som overbærer dine tunge stunder. En som gir plass og rom til deg- ikke fordi de er nødt men fordi de vil.

Og jeg har aldri påstått at jeg er perfekt. Jeg slurver med husarbeid og lar klærne henge på tørk i ukesvis. Jeg kan bli irritert for filleting, og kan prate ustanselig om drømmene mine eller om mine ekstra kilo for så å glemme å spørre hvordan du har det. Og jeg vet det. Det er meg. Jeg jobber med det og prøver å forbedre meg. Mine gode venner er glade i meg trass i alt dette, for de vet også at jeg lytter. Og kommer med råd. Spanderer når de har dårlig råd og overrasker når ting er vanskelig. Gir deg en klem på en grå dag og kjøper is på en dag det er sol.

Men aldri har jeg sagt noe til vennene mine de ikke fortjener- og behøver de litt "skjenn" viser jeg dem respekt ved å veie mine ord. For man skal ikke kaste stein i glasshus. Jeg er veldig klar over mine feil. I voksen alder kan man sette krav til vennene sine, det kan man jo for så vidt alltid, men i voksen alder har livet lært deg en lekse. At gode venner ikke vokser på trær. Og selv om tilgivelse er en av livets mirakler er det også noen ting som ikke kan tilgis. For gode venner gjemmer på gode minner, og bruker mindre tid på å fokusere på det som er galt. Og gode venner viser sin hengivenhet til vennskapet med respekt og omtanke. Ikke med vonde ord som aldri kan tas tilbake.

Retten til liv

Det å skulle bli foreldre er en skremmende tanke. Samtidig som det er ubeskrivelig herlig å tenke på at et annet menneske, som er halvt deg, kommer til verden med en betingelsesløs kjærlighet til deg som mor og far. En person som elsker deg uansett hva, og som du elsker mer enn alt annet. For det å elske et barn som sitt eget, om det er adoptert, født på naturlig vis eller kommet inn i livet ditt med en partner er en kjærlighet som stiller i egen klasse.

Og med dette melder alle bekymringene seg. Under svangerskapet blir en veldig redd for hva man putter i seg. At det er rent og bakterifritt, at kjøttet er gjennomstekt, at melka er pasteurisert og behandlet. I utlandet skal en vaske grønnsaker med kjøpevann og tømming av kattekasse frarådes på det sterkeste. Hagearbeid skal foregå med hansker pga faren for farlige bakterier som kan være tilført av dyrs, og da særlig katters, ekskrementer.

Og likevel pågår den såkalte "utsilings-debatten" helt uanfektet av disse frarådingene?

For hva er det helsemyndighetene vil unngå ved å spre slik informasjon til gravide? Hvorfor er forskningen ekstrem på hva et forster tåler og ikke tåler? Det er fordi de vil at hver og en skal få friske bare, og i allefall ikke gjøre noe som kan være med på at du føder et barn med en defekt. Og hva er en defekt?

Er det å være blind, slik du kan bli av listeria- bakterien?
Er det en hjerneskade som kan være en senskade av toxoplasmose smitte under svangerskap?
Er det at magen min ikke vil fordøye alt jeg spiser fordi jeg er født sånn?
Er du defekt om du skulle være født homofil?
Om du er tykk?

Grensen idag for hva som blir regnet som en "feil" synes å være særdeles udefinert, men er det virkelig slik at en nærmer seg et utsilings- samfunn eller perfeksjonismens tidsalder? Er dette et fenomen som nylig har oppstått, eller har det alltid vært slik?

Fra før i tiden vet man at barn som viste unormale anatomiske trekk ved fødselen ble lagt ut i skogen kort tid etter fødselen. Har du lest en roman, eller sett en film, eller hørt om historiske skrifter fra eksempelvis middelalderen, der en av karakterene har f.eks. downs? En halv arm? Klumpfot?

Debatten idag går ut på at en skal få mulighet for ultralydundersøkelse rundt uke 12 fordi teknologien har utviklet seg slik at det vil være mulig å oppdage avvik allerede da. Og det finnes ikke et annet eller bedre ord for det, avvik er en realitet, og det forekommer. Noen fostere har så store utviklingsavvik at det vil dø i mors liv eller kort tid etter fødselen. Slike svangerskap vil være en stor fordel å oppdage tidlig da det sparer den/de vordende forelder7 foreldrene for en stor belastning. Spontan-abort, og da særlig sen-aborter, er svært traumatisk, og en beskjed i uke 18 om at barnet ditt ikke er levedyktig om mulig enda mer. Man knytter tidlig bånd til det livet som befinner seg i magen din, og sorgen ved å miste vil være et faktum uansett hvordan det skjer.

Men sett at du får beskjed om at ditt barn har ryggmargsbrokk? Downs syndrom? Hjertefeil med stor risiko for et liv på sykehus? Avvik som ikke kan "rettes på" slik som hareskår og klumpfot? Burde retten til liv eller din rett til selvbestemt abort veie tyngst? Vi vet at det skjer mange aborter i vårt samfunn, også der mor har bestemt seg allerede når graviditetstesten lyser positiv. Hva skiller disse to gruppene? Er noen et dårligere menneske fordi du velger å ta abort om det skulle vise seg at barnet ditt er et annereldes barn? Og nå mener jeg ikke annerledes med hverken positiv eller negativ ladning, jeg mener bare annerledes. Er man et dårlig menneske fordi man velger abort selv om barnet ditt kunne vært friskt? Er man et dårlig menneske når man velger å ikke bære frem liv, uansett grunn?

Jeg er for selvbestemt abort, uansett hvilken grunn du måtte ha. Hva den enkelte har å tilby er det bare den enkelte som vet, og ingen burde ha noen meninger om hva du velger for din kropp og ditt liv. Jeg er idag lykkelig gravid, jeg er klar, forberedt og vill av begeistring. Men jeg vet at for to år siden ville jeg ikke tenkt det samme. Jeg var ulykkelig, visste ikke hva jeg ville med livet mitt, drakk og festet og levde et helt annet liv enn idag. Og det livet jeg lever nå valgte jeg før jeg ble gravid, det var ikke en konsekvens av det å bli gravid. Og selv om jeg idag vet alle de følelsene det bringer med seg å få en positiv graviditetstest, og kanskje nettop fordi jeg vet, kan jeg si at det er 95% sikkert at jeg ville tatt abort om det hadde skjedd for 2 år siden. Ikke fordi jeg ikke ville bli mor noen gang eller fordi jeg hater barn. Jeg hadde rett og slett ikke kapasitet.

Og med samme grunn kan jeg si at jeg er ganske sikker på at jeg hadde tatt abort om jeg, i uke 12, hadde fått beskjed om at mitt barn hadde downs syndrom. Ikke fordi jeg ikke ønsker meg barn, for det vet jeg nå med sikkerhet at jeg gjør, men pga min kapasitet. Jeg er en person som er styrt av følelser. Jeg har et eget syn på virkeligheten, slik som forhåpentligvis mange andre, med egne meninger og egne tanker. Mange tanker fordi jeg tenker mye. Jeg går på skole, jobber trener, er sosial. Mine tanker omkring det å bli mor, som krever hele meg, hele min oppmerksomhet og hverdag, som jeg velvillig gir plass og rom til ville blitt knust. Knust fordi mine tanker om det ville blitt så vridd. Fordi alle andre fikk friske barn men ikke jeg. Fordi mitt barn ville vært annerledes enn andres, og jeg hadde måttet kjempe hver dag for at det skulle hatt det bra. Blitt akseptert av andre. Fått den hjelpen det behøver. Jeg ville hatt sorg med å ta barnet bort, og mange betenkeligheter. Men jeg vet med meg selv at det hadde vært det beste, fordi jeg vet at jeg ikke hadde klart. Nå.

Spør meg etter jeg har blitt mor. Spør meg om 3 år. 5 år. Hva jeg mener om det da. For da er det ikke sikkert jeg mener det samme. Da er det ikke sikkert jeg hadde klart å tatt bort et levedyktig barn bare fordi det ikke ble som forventet. Kanskje min morskjærlighet har gjort slik at jeg har forandret mening. Eller kanskje mine forventninger til det å bli mor vil være det samme?

Men ingen kan dømme meg uansett.

Når du minst venter det..

På en dag ble mitt liv snudd opp ned.

En kald høsttdag bestemte jeg meg for at det var på tide å ta livet alvorlig. Gripe de sjangsene som byr seg- og ikke minst la være de tingene som sårer. På tide å bli voksen? Ikke nødvendigvis. På tide å leve? Absolutt! Ta verden for det den er; En plass full av muligheter og potensiale, spørsmålet en ofte strever med er hvordan man skal få denne verden til å passe til deg. Jeg sluttet å streve og begynte heller å være.

I oktober så jeg deg for første gang. Ditt blyge uttrykk. Hvite hår og blendende smil. Øyne som slettes ikke søkte mine. Det var ikke kjærlighets ved første blikk, men det var noe med deg. Noe annet. Noe godt.

Jula ble vendepunktet for oss. Vi kom nærmere. Snakket, lo, var stille. Nøt hverandres nærvær. Så fant jeg det ut. Jeg bar på et lite mirakel. Ditt mirakel. Vårt mirakel. Tusen tanker, spørsmål og følelser raste. Dager og netter med gråt og latter. Lange telefonsamtaler der begge var i sjokk. Var livet over nå? Jeg hadde jo ikke vært på jordomseiling ennå! Og du min kjære med dine 20 år. Far? Hva med festeturer som ikke var unnagjort? Morsomme historier som ventet på å bli skapt? Opplevelsene der ute som ventet på oss? Og hva med friheten min? Friheten som jeg elsket høyere enn alt annet. Min egen frihet som kom til å bli innvadert. Jeg følte meg plutselig som en liten barnehageunge som for første gang innså at en måtte dele leken sin med andre. Det sved, og det var ikke gøy.

Men livet var ikke det. Over, altså. Det har så vidt begynt. Planer for fremtiden som også handler om andre enn kun meg selv. Reisemål som kan oppleves sammen. Og hva er egentlig frihet? Inkluderer det kun deg selv og dine ønsker, eller kan frihet være å ha noen å dele med? Dele absolutt alt med. Sorger, glede, sinne, sang og latter? Jeg kan fortsatt være meg, Tina, for du vil ikke forandre på noe som helst. Du vet at jeg har lyst til å danse en dag, for så å melde meg på keramikkurs dagen etter. Det gjøre meg til meg, og nå har jeg en å dele det med. Meg. For hva er friheten egentlig verdt når det kun er du selv som er til stede i sfæren din?

Selv om en ikke skal undervurdere det å være alene. Det kommer den dagen også. Da jeg forsiktig spør om du kan forlate leiligheten fordi jeg må ha litt alenetid. Men all denne stunden der jeg tviholdt på denne forbannede ensomheten er for meg idag en gåte. Tviholdt for hva? Redd for å miste hva? Meg selv? Nå idag, sett i retroperspektiv, ser jeg at det var nettop det jeg gjorde. Mistet meg selv. Fordi jeg kjempet så hardt for å ikke dele at det til slutt ikke var noe å kjempe for. Og hva er vitsen da?

For første gang ser jeg så klart. Jeg har en liten spire i magen som skal bli et lite menneske. Det er et lite menneske. En miniatyrutgave av meg og deg. Og du har vært så fantastisk hele tiden. Så forståelsesfull og god. Når jeg tenker på deg kiler det i magen. Det beste som finnes er å våkne ved din side. Himmelen er når dine lepper kysser meg god natt. Din hånd som er laget for min.

Meg og deg. Sammen.