onsdag 30. april 2014

Kjære datter

Innlegget blir skrevet nå når du har vært bortreist i 5 dager, men det føles som en evighet.

Ofte må jeg se på deg, og jeg lurer; Hvem er du? Er du virkelig min? Hva føler du? Har du det godt?

I skrivende stunde er energinivået lik null. Og slik har det vært en lang periode. De gangene jeg er mest uthvilt er når jeg er alene. Er det normalt? Er jeg er dårlig mor? Eller har alle det slikt?

Jeg har, dessverre, en jobb som krever uendelig mye av meg. Mye mer enn hva jeg egentlig er villig til å gi. Det er krav fra sjefer, regions kontorer og hovedkontorer. Jeg skulle ha vært en maskin, for det er egentlig det de vil ha. Men jeg er ingen maskin. Jeg er en mamma som drukner i skyldfølelse over å ikke være til stede.

Det har nettopp vært påske. Da var jeg så utkjørt at jeg så vidt hadde rukket å hente meg inn før det vår på'an igjen. Samme med jula - da sov jeg nesten tre døgn i strekk. Og du som er alenebarn blir helt henrykt når vi er på ferier. Da er det alltid masse barn å leke med, og det blir lite mammatid. Savner du meg? Du er bare fire år og kan ikke uttrykke så klart hva du tenker. Men du har grått de siste ukene når mamma må på jobb. Du sier; "Mamma, må du jobbe i dag også? Kan du ikke være hjemme?". Men jeg kan ikke det.

Om det skulle skje noe med deg i morgen, eller med meg, da vil for alltid min største anger være at jeg ikke sa opp jobben. Sluttet. Kanskje jeg skal gjøre det? Si opp i morgen? Vi er på flyttefot, og jeg har sagt at jeg max jobber ut september. Men likevel. Hva om det er for sent?

Du er så vakker. En engel. Min og pappa sin lille skatt. Du ler, danser, holder konserter, prater på innpust og utpust. Men nå, nå har jeg mistet kontakten med deg. Siden jul kan jeg nesten ikke huske at vi har gjort noe, du og jeg. Og jeg er alltid sliten. For trett til å le, for trett til å bli sint. For sliten til å bry meg? Hva er det for et liv?

Heldigvis er du liten enda. Og jeg har masse tid til å rette opp i ting. Vi er så heldige som har pappa, du og jeg. Verdens mest fantastiske far. Som får energi av å male med deg, går ut og finner på sprell og som sier før han sovner at han gleder seg til en ny morgendag slik at dere kan finne på spennende ting. Slike ting gjør meg veldig glad, for jeg vet at du føler deg elsket og er trygg. Men føler du det samme av meg? Jeg føler meg i alle fall helt råtten. 

Jeg elsker deg over alt på jord. Og jeg gleder meg til den dagen jeg leverer min oppsigelse, og vi kan flytte bort fra byens kjas og mas. Få meg en 8-4 jobb slik at jeg kan være der. Leke med deg. Følge deg. Elske deg. Du er mitt hjerte. Du er mitt alt. Karriere kan jeg gjøre en annen gang, eller kanskje aldri. Jeg vil skape et hjem for deg, for oss. Være gode gamle meg igjen, som boblet over av energi og som alltid hadde smilet på lur. Til helgen når dere kommer hjem skal jeg slå av telefonen. Så får jeg begynne derfra. En dag av gangen.

mandag 23. desember 2013

Nyttårsforsetter for 2014

Det nye året nærmer seg med stormskritt, og som den pliktoppfyllende personen jeg er må jeg selvfølgelig lage meg noen nyttårsforsetter. Men jeg skjønner ikke - hva er egentlig greia med disse "forsettene"? Tidligere har det vært løfter om både trening, kosthold, bli-enda-flinkere-til-alt, komme seg ut av tidsklemma osv. Totalt UMULIGE mål for en som meg. (Til tider litt for lat, litt for glad i mat og skal ALLTID gjøre ting i morgen)

Så i år skal mine nyttårsforsetter handle om harmoni og muliggjøring.

Harmoni er viktig for at man skal ha det godt med seg selv. Det man aller først må finne ut er hvordan man får balanse i livet sitt- og for å muliggjøre balanse er det viktig at en lever i tråd med sine verdier. Og det som er så fint med balanse og verdier er at det er individuelt! De som forsøker å beskrive det perfekte liv, forsøker å lære hvordan en skal oppnå et perfekt hjem, et perfekt utseende, en perfekt kropp, perfekte barn, ja de kan etter min mening kysse seg en viss plass! Jeg liker ikke ordet perfekt i det store og hele. Perfekt er både et adjektiv og et adverb med stadig tyngre og viktigere betydning.

Hvorfor er det så viktig i dag å bli oppfattet som perfekt og kul? Er det materialismen som har skyld i dette? Er det facebook- statusene der 90% er solskinn i et plettfritt sinn? Er det bloggerne, med sitt lange hår, hvite smil, syltynne kropper og perfekte hjem? Er det massemedia, som reklamerer med perfekte resultat for kremer og nye treningsformer? Er det slik at det perfekte er det eneste akseptable i dagens vellykket- målestokk?

Det å ville være "perfekt" medfører også, naturlig nok, mye misnøye. Når ingenting annet enn perfekt er godt nok, ja da sier det seg selv at det faktisk nesten aldri blir godt nok. Ingenting blir godt nok, hverken hus og hjem, barna, jobben, inntekten, utseendet. Ikke er man kul nok heller, fordi det er mange som ikke driver med alle disse kule hobbyene (meg selv inkludert), og heller ikke alle er virkelig ekstreme i det dem driver med- og dermed SUPER- kul (meg selv inkludert).

Så mitt nyttårsforsett, som da går ut på harmoni og muliggjøring, går rett og slett ut på å være snillere med meg selv. Min verste kritiker er meg selv, og i en alder av 28 skulle jeg da faktisk finne ut at livet blir ganske mye bedre når man faktisk er venn med seg selv. Jeg skal ha en god indre dialog med ego, der jeg skal skryte MASSE til meg selv. For å bli virkelig lykkelig må man være i stand til å gi seg Selv anerkjennelse, ikke hige etter den av andre. 

Gjør man noe med den motivasjon at det vil gi deg aksept i visse kretser, eller at man håper på noen beundrende blikk, da er man ikke sann mot seg selv. Og er man ikke sann mot seg selv tror jeg ikke at man noen gang kan bli ordentlig lykkelig. Du blir kanskje perfekt, og dermed lykkelig for en stund, for du har jo nådd målet ditt ikke sant? Men er det virkelig EKTE lykke?

Nei, dette året skal jeg rett og slett lage min egen definisjon på "perfekt". For det er jo individuelt, ikke sant, og jeg er "perfekt" for meg når jeg har det godt med meg selv. Så, i stede for å være perfekt, skal jeg ha det godt.

Og jeg har det godt med meg selv når jeg er til stede for familien min, faktisk så har jeg det best da. Virkelig til stede, ikke bare fysisk. Jeg har det godt med meg selv når jeg trener, for trening gir meg energi og overskudd. MEN, det er ikke krise om jeg ikke får tid til å trene. Jeg har det godt med meg selv når jeg når målet mitt om 2 sosiale begivenheter i måneden-  min travle timeplan tilsier at jeg må prioritere og være tro mot min hovedverdi først, hvilket er familien. Jeg har det godt med meg selv når jeg kaster badevekta og slutter å hige etter en umulig "idealvekt". Jeg har det godt med meg selv når jeg ikke sammenligner meg med andre, hverken med utseende eller mentalt. 

Jeg ser ikke ut som en badedrakt- modell, og jeg har stort sett en kvise her eller der. Ikke er jeg spesielt morsom, og ikke driver jeg med en "kul" hobby. Jeg tjener heller ikke usannsynlig masse penger, jeg bor i en leiet fuglekasse og noen av klærne mine er faktisk 5 år. Jeg er ganske konservativ når det gjelder klær, sminke og hår, og jeg eier ikke en Eneste luksuriøs gjenstand/ veske/ sko/ ting. I en vellykket- målestokk når jeg nok ikke til midt på treet en gang, men nyttårsforsettet mitt gjør at jeg rett og slett skal gi fullstendig F** i denne målestokken.

FOR, jeg har en nydelig datter hvis min livsoppgave er å gi henne en god oppvekst. En oppvekst med sunne verdier og idealer, en oppvekst som fordrer selvtillit og god selvfølelse. En oppvekst som ruster henne til å møte en kynisk og overfladisk verden- en oppvekst som gjør henne i stand til å se forbi alt det "perfekte", og der det å være seg selv er godt nok. Og for at jeg skal lære dette videre må jeg altså begynne med meg selv.

Dette er MINE verdier. Hva som er DINE verdier, og hva som muliggjør din indre harmoni, er altså opp til deg.

Så, godt nytt år- lev harmonisk og vær snill med deg selv. (Og andre) 

lørdag 24. august 2013

Den nye ensomheten

Den nye ensomheten. Ja hva er den? Finnes det forskjell på ensomhet, eller dukker den bare opp i forskjellig grad? Ikke vet jeg, men jeg opplever i alle fall en annen type ensomhet enn tidligere.

Før var livet preget av usikkerhet. En var usikker på veivalg for utdannelse, usikker på seg selv og sin egen kropp, hadde ingen anelse om hva livet hadde planlagt for deg og en prøvde seg hele tiden frem for å finne ut hva som var rett. Jeg følte meg usett, uhørt og alene. Jeg lengtet etter noe, sannsynligvis kjærligheten, eller rett og slett etter noen som forsto meg.

I dag er utdannelsen endt, jeg har fått barn og en fantastisk samboer. Jeg har en jobb jeg trives i, og økonomien er i ferd med å stable seg på beina. Men likevel er jeg ensom. Dagene dreier seg nå om bringing og henting i barnehagen, dagligvare- handling og middagsplaner. Oppi det hele skal en ha tid til å trene, for trening er en enorm frihet for meg, en nødvendighet for å slippe ut dampen i blant. Det samme vil min samboer. Ofte sitter jeg alene om kveldene, og fra tid til annen er jeg alene over lengre perioder. Jeg bruker da å sende et hint til mine venninner, men får likevel sjelden besøk.

Dette har fått meg til å gå inn i meg selv. Er det noe galt med meg siden jeg ikke får besøk? Er jeg for lite empatisk, følger jeg for lite med? Er jeg en så dårlig venninne, at de jeg tror er mine venninner ikke gidder å komme på besøk når jeg er alene? Har jeg oppført meg så dårlig at gamle venner ikke gidder å prioritere meg når jeg har mulighet? Eller er det det at de rett og slett er like opptatt som det jeg er? Spørsmål som dette fører en inn i en selvransakelse, og en må muligens erkjenne noen ting om seg selv som en selv ikke liker.

Ja, jeg er dårlig til å ringe. Jeg kan tenke på en venninne som har bursdag hele dagen, for så å glemme å gi lyd fra meg. Jeg forsøker alltid å lytte, men liker også å prate om meg selv og dele av mine erfaringer. (I håp om å gjøre venninnen klokere, men slike ting er egentlig veldig irriterende.) Det kan gå dager før jeg svarer på en tekstmelding, og ikke sjelden glemmer jeg av avtaler. Jeg kan si dumme ting, og jeg kan være ærekjær og misunnelig. Jeg kan klandre andre for mine egne feil, men jeg er alltid den første til å si unnskyld også. Gjør dette meg til en dårlig person? Så dårlig at jeg ikke er verdt å prioriteres? Er jeg flink til å prioritere mine venninner? Sannsynligvis ikke.

Jeg vet at jeg har venner. Virkelig gode venner. Og jeg vet også at de ikke er lengre enn en telefonsamtale unna. Venninnekvelder går det lenge mellom, og alle er så forbannet opptatte hele tiden. Ja, for jeg er sint også. Og skuffet. Og trist. Når en treffes sammen med barn og partnere får en aldri de gode samtalene. De virkelig gode samtalene der en vrenger sjelen til venninna. Gråter, ler og mimrer. Ser tilbake på tiden som er forbi, for ofte, når man står midt oppi hyling og vræling, ja da hjelper det av og til å drømme seg tilbake til fortiden. Til den tiden da en hadde på seg alt for korte kjoler, håret var like høyt som Eli Hagens og guttene plystret etter deg på gata. Er det det jeg egentlig savner? De gode samtalene da en flykter litt fra nåtiden og inn i fortiden? For slike øyeblikk er balsam for meg. Det er pauseknapp på, og ikke sjelden følger det med en ti-tolv latteranfall.

Ikke misforstå, for jeg virkelig elsker livet mitt. Jeg elsker min datter og min samboer. Jeg elsker å våkne opp med dem, legge meg sammen med dem, tilbringe dagene med dem. Men jeg blir sliten jeg også. Og selv om samboerens armkrok er aldri så god å trygg, så har vi aldri en ordentlig venninnesamtale- heldigvis. (Some things stays with you girls.)

Jeg savner å ha tid til venninner. Og jeg savner at de har tid til meg. Først nå- når tiden løper fra deg og en forsøker så godt en kan og løpe etter, innser jeg hvor velsignet jeg har vært. Før måtte jeg sette av tid til å være for meg selv uten venninner- nå må jeg streve for å få tid sammen med dem. Uansett hvordan en velger å definere det er jeg ensom. Omgitt av venner, men ingen å være med. Ganske ironisk, eller hva?

fredag 7. juni 2013

Limbo

Så var man her da. I veikrysset. Studietiden er over, livet for mine føtter. Hvorfor føler jeg da at jeg er i limbo?

 Jeg har sett frem til denne tiden i SÅ mange år, men nå.. Nå føler jeg meg helt tom. I løpet av de siste studieårene har jeg møtt så mange flotte mennesker, som er blitt en del av min vennekrets. Personer jeg har lyst til å snakke med, være med, omgås. Dog har nesten alle flakset sin vei mot nye mål og horisonter, men jeg vet at det blir gøy hver gang vi treffes. Det ergrer meg at jeg ikke ble kjent med de før! Men hva visste vel jeg? Et studie som tar 5 år varer jo for evig og alltid, men når jeg ser tilbake på det har alt gått så veldig fort! Hvorfor denne tomhetsfølelsen?

Jeg er helt tappet for energi og motivasjon.

Vil ikke snakke med noen, være med noen. Jeg vil bare være hjemme! Min kjæreste datter har blitt tre år. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for henne. "Ikke nå, mamma er sliten", "ikke nå, mamma må lese, "du må dra til besteforeldrene dine for mamma og pappa har eksamen". En av de første ordene som datteren min lærte var eksamen. Men jeg er glad for at jeg har brukt nesten all min fritid på henne. Presset meg selv til å holde hodet over vannet!

 Det er imidlertid mye annet jeg også har presset meg til. Presset meg selv på skolen, fordi jeg vil være en toppstudent. Presset meg til å være en god venninne som har all verdens tid til å lytte, forstå, støtte. Presset meg selv til å trene, fordi det må man jo i dag for å være vellykket. Passet hus og hjem, jobbet ved siden av, pleiet den øvrige familien. Er det så rart at jeg er sliten da? Det eneste jeg lurer på er hvorfor nå? Når studietiden er over?

Jeg har tenkt mye på dette, og nå tror jeg at jeg vet svaret. All denne tiden jeg brukte på å tilfredsstille krav rundt meg har jeg neglisjert meg selv. Satt egne behov til side. For jeg har fortsatt lyst til å danse om natten, leke om dagen og være mamma på heltid. Jeg vil le, lære, løpe, orke.

Jeg trenger positive personer i livet, som kan fylle batteriene. Er det for mye å forlange? Dette betyr naturlig nok at jeg må ta en pause fra de som alltid behøver råd og støtte. Jeg behøver pause fra det og de som gjør meg sliten. Tapper den lille resten som er igjen i meg. Kommer de personene til å være der når batteriene er fulle? Kommer JEG til å ville ha de personene der når jeg er ladet opp? Hvor går grensen mellom egoisme og egenkjærlighet? Er det en grense?

 Ikke vet jeg svaret nå. Jeg står i et veikryss med mange ulike retninger. Forhåpentligvis velger jeg den gyldne middelvei- hva enn det måtte være for å gjøre tilværelsen harmonisk. Mange tøffe valg står foran meg, og jeg vil være rede til å ta dem når de dukker opp. Men akkurat nå, denne tiden, skal jeg tenke på meg selv. Pleie forholdet til sjela, luke ut all unødvendig dårlig samvittighet, ta vare på alle de jeg elsker. For det er nå jeg lever, i dag. Hva morgendagen bringer vet man aldri, og da er det viktig å leve i nuet.

Drømme, håpe, oppleve. Få erfaringer, leve.

Til alle som ikke blir viet min oppmerksomhet vil jeg si at de ikke har gjort noe galt. Men det er også viktig å huske på at heller ikke jeg gjør noe galt. Samantha har en av min favoritt- quotes; "I love you, and I always will. But I love me more."

tirsdag 5. juli 2011

Nestekjærlighet

Jeg ser deg på den andre siden av gata. Du går der, lettere forvirret og snakker med deg selv. Vet du hvor du bor? Har du noen der hjemme som venter på deg? Har du begynt å miste forstanden eller repeterer du bare handlelisten høyt?

Jeg må gå over på den andre siden for å se deg. Gi deg et smil- bare for sikkerhets skyld. Tenk om du er alene i denne verden.

Du har et rynkete ansikt og masse grått hår. Har du smilt eller grått? Har du vært glad eller mye sint? Skyldes det furete ansiktet mye sol eller hardt vær?

Jeg må følge etter deg inn på butikken for å se hva du handler. En handlekurv kan si mye om et menneske, og jeg ser fort at du er alene. En pakke melk, en boks tomatiserte pærer. Dessertgenerasjonen handler alltid noe hermetisert eller kompott eller pudding. Du kjøper en boks med rømme og seks poteter. Lenge står du ved bakevarene, og det ser ut som du ikke klarer å velge mellom wienerbrød og skoleboller.

Men plutselig snur du deg og går mot kasse. Hvorfor kjøpte du ingen wienerbrød? Var det fordi du er kjip og synes det var for dyrt? Eller har du kjøpt wienerbrød så mange ganger for så å måtte spise dem aleine, fordi det aldri kommer noen på besøk likevel? Eller kanskje oppdaget du at det var feil sort?

Så mange spørsmål, og så få svar. Når jeg møter eldre mennesker på gaten blir jeg glad og trist på samme tid. Glad for at samfunnet vårt har en slik kultur at de eldre er inkludert, og trist fordi de egentlig ikke er det. Jeg smiler alltid til dem, og de aller fleste har da lyst til å slå av en prat.

Jeg har hørt mange spennende historier om svunnen tid. Men jeg våger aldri å spørre om de er ensom, selv om det er det jeg har mest lyst til. Muligens er det like greit, for kanskje jeg ikke hadde taklet sannheten?

Sannheten er den at når du blir gammel blir du også "overflødig" i samfunnet. I dag har en knapt nok tid til å vaske bilen i ferien, eller besøk sine egne foreldre i helgene. All tid er booket flere måneder i forveien. Hva med de gamle, eller forsåvidt kan det være unge også, som er avhengige av besøk for å ha sosial omgang? Det yrkesaktive livet er som regel over. Familien er av yngre generasjoner, eller kanskje en ikke har noen slektninger igjen. Venner er døde eller syke eller har ikke tid.

Har en ingen å prate med faller verden fort i grus. Husk det neste gang du møter en som kan være ensom.

fredag 26. mars 2010

Erkjennelse fra en småbarnsmor

Å feile, gjøre eller føle noe som du ikke skal, må være den tyngste følelsen i hele verden. Å ha elsket men ikke gjøre det lenger, være misunnelig på din beste venninne eller være sint på noen når en egentlig bare skulle være glad. Det å såre en person som er så inderlig glad i deg. Skuffe både deg selv og den andre.

Det å få et barn er verdens mest fantastiske ting. Nærheten, de gode stundene, smilene og den ubetingede kjærligheten fra den lille. Uerstattelig. Men det å få barn er også slitsomt. Det kan tappe en for krefter, og de tusen bekymringene som følger med kan gjøre selv den sterkeste personen til et totalt nervevrak.

Jeg bruker mye tid på å tenke på alt som kan gå galt. Tenk om hun dør når hun sover. Enn om hun blir kidnappet. Kjørt over av en bil. At noen skulle krasje i bilen min eller at jeg skulle miste kontrollen en gang jeg var ute å kjørte. Tenk om noen skulle forgripe seg på mitt barn. Scenarioene er uendelige, og jeg er så ufattelig sliten.

Det verste som kunne skje var om det skulle hende henne noe og at jeg ikke var der. Kunne jeg noen gang tilgitt meg selv? Og om jeg var til stede om det skulle skje en ulykke, men var maktesløs og ikke kunne gjøre noe- ville jeg for alltid gått og lurt på hva jeg kunne gjort mer? Eller annerledes?

I det siste har disse tankene blitt så utmattende at jeg ikke lenger fungerer optimalt. Det går lenge mellom hver latter. Små ting kan irritere meg grenseløst. Hver dag handler plutselig om å få dagen til å gå slik at jeg kan putte henne i seng, og ha litt tid alene. Alenetid til bare meg. Fordi jeg er sliten. Rett og slett helt tom.

Og det er jo ingen god mor som tenker slikt? Eller synes alle fra tid til annen at det er mer jobb med barn enn det er kos? Jeg har skyldfølelse for alt negativt jeg tenker omkring det å være forelder, og jeg er vettskremt med alle tankene omkring potensielle farer.

Trenger jeg pause? Kanskje. Behøver jeg hjelp? Absolutt.

Om dagene er jeg mye alene. Samboeren er på skolen, med påfølgende trening, og iblant må han også være sosial. Og det er fullt forståelig alt dette. Men hvorfor føler jeg da at det er jeg som må forsake mest av mine behov? Jeg har ansvaret for henne 90% av tiden, og det synes jeg er for mye. Jeg blir så forbannet av og til over å være hjemme at jeg får lyst til å pakke kofferten og stikke av. I alle fall for en dag. Er dette normalt? Skal jeg stille mer krav til samboeren? Eller er det på tide å ta seg selv ordentlig i nakken?

Voksenkontaktbehovet mitt har meldt seg kraftig den siste måneden. Og jeg skulle ønske jeg var av supermammatypen som bare ELSKET og være hjemme, bare dulle og kose. Men jeg føler at jeg er over det stadiet nå- og det har bare gått et halvt år!? Er jeg en dårlig mor av den grunn?

All denne frustrasjonen går så ut over andre relasjoner jeg har. Min beste venninne er nyforelsket, og dermed svært opptatt av kjæresten sin. Planer blir ofte forskjøvet eller flyttet, og mange ganger får man et "nei, vi har planer idag"- svar på spørsmål om man skal være sammen. Og det blir vanskeligere og vanskeligere å kanalisere denne irritasjonen- fordi jeg gleder mer sånn til å være sammen med henne! Jeg som kun skulle vært glad på hennes vegne, og vist forståelse for at hun har funnet sin livs kjærlighet. Jeg er både forbannet og oppgitt og skuffet, og har dårlig samvittighet og føler meg råtten på en og samme tid.

Den siste uken har jeg vært syk. Og det er ikke så lett å bli frisk når en sover i gjennomsnitt fire timer hver natt. Så i dag skulle være min blir-frisk dag. Men så ble kjæresten i dårlig form- og jeg måtte atter en dag presse meg selv til å være en velfungerende og glad mamma. Jeg har mest lyst til å sette meg ned å gråte, og tenker at "slik er det hver gang jeg er syk, da blir han det også, og jeg må ta meg av datteren vår. Når skal jeg få hentet meg inn?". Og det er jo svært urettferdig ovenfor samboeren min, fordi han er verdens beste far! Og hun er verdens beste og skjønneste unge!

På toppen av det hele ser huset ut som en slagmark, og haugen med klær som skal vaskes og brettes blir aldri mindre. Plutselig har det gått to uker siden forrige vask, og hybelkaninene er ikke lenger hybelkaniner, men hybellabradorer.

Jeg forsøker å tenke positivt, og tenke fremover. Verdsette denne tiden, småbarnstiden som aldri kommer tilbake. Men for å være helt ærlig er jeg glad den aldri kommer tilbake.

Jeg føler meg totalt gjennomsyret råtten.

søndag 24. mai 2009

Ordene

Det er rart. Ord. Som finnes i så mange varianter. Det kan ha flere betydninger og kan forandres etter hvordan det blir uttalt. Menneskets kommunikasjonsmiddel nummer 1.

Et ord kan gjøre deg glad. Ekstatisk. En setning med velvalgte ord kan sende deg til den syvende himmel. Men også motsatt. Et ord kan såre. Det kan svi, det kan gjøre vondt- og det kan få deg til å ville vende ryggen til noe du helst vil se.

Det er dette som er så skummelt. Og det er dette som er så godt. Hvordan skulle jeg fått sagt til Deg at jeg elsket deg om jeg ikke hadde ordene? Jeg kunne strøket deg over kinnet, sett deg i øynene og kysset deg i pannen. Og det gjør jeg også. Jeg kryper inntil deg om natten og gir deg gode klemmer om dagen. Men det å kunne si det, eller skrive det, det er en gave. At det finnes et ord for det jeg føler.

Og hvordan skulle du kunnet såre meg slik du gjorde om det ikke var for ordene? Da hadde ingenting av dette skjedd- ordene dine brant seg inn lik et bitt fra en slange. Kanskje de var velvalgte, eller kanskje de var lite overveid. Dett er er det bare du som vet. Men giftige ord fra en venn er vanskelige å tilgi.

Venner kommer hverandre nære. Gode venner så nære som det går an. Og er det ikke slik da at måten du uttrykker deg på burde være gjennomtenkt? For en god venn betyr vel mer enn bare en hvem-som-helst? Og med gjennomtenkt mener jeg ikke at man skal forandre den man er eller måten man opptrår, for egentlig vil jeg tro at en slik oppførsel kommer av seg selv. Jeg mener bare gjennomtenkt i den forstand at man akter sine ord slik at den andre ikke blir såret. Selv om det er kritikk du skal bringe på bane. Men hva med de gangene denne forventede venne- oppførselen uteblir?

Er det din oppgave å fortelle vennen din at uttrykksmåten blir feil? Etter at hun har bitt fra seg et par ganger og såret deg er jeg bare nødt til å spørre: Er det overhodet noe poeng å konfrontere?

For hva er egentlig en god venn? En god venn er en som ser deg. En som ser deg for den du er- med dine gode og dårlige sider. Det er en som ikke sårer deg med hensikt, og en som for lenge siden har silt ut de ordene man ikke sier til de man er glade i. En som vil deg godt og som overbærer dine tunge stunder. En som gir plass og rom til deg- ikke fordi de er nødt men fordi de vil.

Og jeg har aldri påstått at jeg er perfekt. Jeg slurver med husarbeid og lar klærne henge på tørk i ukesvis. Jeg kan bli irritert for filleting, og kan prate ustanselig om drømmene mine eller om mine ekstra kilo for så å glemme å spørre hvordan du har det. Og jeg vet det. Det er meg. Jeg jobber med det og prøver å forbedre meg. Mine gode venner er glade i meg trass i alt dette, for de vet også at jeg lytter. Og kommer med råd. Spanderer når de har dårlig råd og overrasker når ting er vanskelig. Gir deg en klem på en grå dag og kjøper is på en dag det er sol.

Men aldri har jeg sagt noe til vennene mine de ikke fortjener- og behøver de litt "skjenn" viser jeg dem respekt ved å veie mine ord. For man skal ikke kaste stein i glasshus. Jeg er veldig klar over mine feil. I voksen alder kan man sette krav til vennene sine, det kan man jo for så vidt alltid, men i voksen alder har livet lært deg en lekse. At gode venner ikke vokser på trær. Og selv om tilgivelse er en av livets mirakler er det også noen ting som ikke kan tilgis. For gode venner gjemmer på gode minner, og bruker mindre tid på å fokusere på det som er galt. Og gode venner viser sin hengivenhet til vennskapet med respekt og omtanke. Ikke med vonde ord som aldri kan tas tilbake.