Erkjennelse fra en småbarnsmor

Å feile, gjøre eller føle noe som du ikke skal, må være den tyngste følelsen i hele verden. Å ha elsket men ikke gjøre det lenger, være misunnelig på din beste venninne eller være sint på noen når en egentlig bare skulle være glad. Det å såre en person som er så inderlig glad i deg. Skuffe både deg selv og den andre.

Det å få et barn er verdens mest fantastiske ting. Nærheten, de gode stundene, smilene og den ubetingede kjærligheten fra den lille. Uerstattelig. Men det å få barn er også slitsomt. Det kan tappe en for krefter, og de tusen bekymringene som følger med kan gjøre selv den sterkeste personen til et totalt nervevrak.

Jeg bruker mye tid på å tenke på alt som kan gå galt. Tenk om hun dør når hun sover. Enn om hun blir kidnappet. Kjørt over av en bil. At noen skulle krasje i bilen min eller at jeg skulle miste kontrollen en gang jeg var ute å kjørte. Tenk om noen skulle forgripe seg på mitt barn. Scenarioene er uendelige, og jeg er så ufattelig sliten.

Det verste som kunne skje var om det skulle hende henne noe og at jeg ikke var der. Kunne jeg noen gang tilgitt meg selv? Og om jeg var til stede om det skulle skje en ulykke, men var maktesløs og ikke kunne gjøre noe- ville jeg for alltid gått og lurt på hva jeg kunne gjort mer? Eller annerledes?

I det siste har disse tankene blitt så utmattende at jeg ikke lenger fungerer optimalt. Det går lenge mellom hver latter. Små ting kan irritere meg grenseløst. Hver dag handler plutselig om å få dagen til å gå slik at jeg kan putte henne i seng, og ha litt tid alene. Alenetid til bare meg. Fordi jeg er sliten. Rett og slett helt tom.

Og det er jo ingen god mor som tenker slikt? Eller synes alle fra tid til annen at det er mer jobb med barn enn det er kos? Jeg har skyldfølelse for alt negativt jeg tenker omkring det å være forelder, og jeg er vettskremt med alle tankene omkring potensielle farer.

Trenger jeg pause? Kanskje. Behøver jeg hjelp? Absolutt.

Om dagene er jeg mye alene. Samboeren er på skolen, med påfølgende trening, og iblant må han også være sosial. Og det er fullt forståelig alt dette. Men hvorfor føler jeg da at det er jeg som må forsake mest av mine behov? Jeg har ansvaret for henne 90% av tiden, og det synes jeg er for mye. Jeg blir så forbannet av og til over å være hjemme at jeg får lyst til å pakke kofferten og stikke av. I alle fall for en dag. Er dette normalt? Skal jeg stille mer krav til samboeren? Eller er det på tide å ta seg selv ordentlig i nakken?

Voksenkontaktbehovet mitt har meldt seg kraftig den siste måneden. Og jeg skulle ønske jeg var av supermammatypen som bare ELSKET og være hjemme, bare dulle og kose. Men jeg føler at jeg er over det stadiet nå- og det har bare gått et halvt år!? Er jeg en dårlig mor av den grunn?

All denne frustrasjonen går så ut over andre relasjoner jeg har. Min beste venninne er nyforelsket, og dermed svært opptatt av kjæresten sin. Planer blir ofte forskjøvet eller flyttet, og mange ganger får man et "nei, vi har planer idag"- svar på spørsmål om man skal være sammen. Og det blir vanskeligere og vanskeligere å kanalisere denne irritasjonen- fordi jeg gleder mer sånn til å være sammen med henne! Jeg som kun skulle vært glad på hennes vegne, og vist forståelse for at hun har funnet sin livs kjærlighet. Jeg er både forbannet og oppgitt og skuffet, og har dårlig samvittighet og føler meg råtten på en og samme tid.

Den siste uken har jeg vært syk. Og det er ikke så lett å bli frisk når en sover i gjennomsnitt fire timer hver natt. Så i dag skulle være min blir-frisk dag. Men så ble kjæresten i dårlig form- og jeg måtte atter en dag presse meg selv til å være en velfungerende og glad mamma. Jeg har mest lyst til å sette meg ned å gråte, og tenker at "slik er det hver gang jeg er syk, da blir han det også, og jeg må ta meg av datteren vår. Når skal jeg få hentet meg inn?". Og det er jo svært urettferdig ovenfor samboeren min, fordi han er verdens beste far! Og hun er verdens beste og skjønneste unge!

På toppen av det hele ser huset ut som en slagmark, og haugen med klær som skal vaskes og brettes blir aldri mindre. Plutselig har det gått to uker siden forrige vask, og hybelkaninene er ikke lenger hybelkaniner, men hybellabradorer.

Jeg forsøker å tenke positivt, og tenke fremover. Verdsette denne tiden, småbarnstiden som aldri kommer tilbake. Men for å være helt ærlig er jeg glad den aldri kommer tilbake.

Jeg føler meg totalt gjennomsyret råtten.