Retten til liv

Det å skulle bli foreldre er en skremmende tanke. Samtidig som det er ubeskrivelig herlig å tenke på at et annet menneske, som er halvt deg, kommer til verden med en betingelsesløs kjærlighet til deg som mor og far. En person som elsker deg uansett hva, og som du elsker mer enn alt annet. For det å elske et barn som sitt eget, om det er adoptert, født på naturlig vis eller kommet inn i livet ditt med en partner er en kjærlighet som stiller i egen klasse.

Og med dette melder alle bekymringene seg. Under svangerskapet blir en veldig redd for hva man putter i seg. At det er rent og bakterifritt, at kjøttet er gjennomstekt, at melka er pasteurisert og behandlet. I utlandet skal en vaske grønnsaker med kjøpevann og tømming av kattekasse frarådes på det sterkeste. Hagearbeid skal foregå med hansker pga faren for farlige bakterier som kan være tilført av dyrs, og da særlig katters, ekskrementer.

Og likevel pågår den såkalte "utsilings-debatten" helt uanfektet av disse frarådingene?

For hva er det helsemyndighetene vil unngå ved å spre slik informasjon til gravide? Hvorfor er forskningen ekstrem på hva et forster tåler og ikke tåler? Det er fordi de vil at hver og en skal få friske bare, og i allefall ikke gjøre noe som kan være med på at du føder et barn med en defekt. Og hva er en defekt?

Er det å være blind, slik du kan bli av listeria- bakterien?
Er det en hjerneskade som kan være en senskade av toxoplasmose smitte under svangerskap?
Er det at magen min ikke vil fordøye alt jeg spiser fordi jeg er født sånn?
Er du defekt om du skulle være født homofil?
Om du er tykk?

Grensen idag for hva som blir regnet som en "feil" synes å være særdeles udefinert, men er det virkelig slik at en nærmer seg et utsilings- samfunn eller perfeksjonismens tidsalder? Er dette et fenomen som nylig har oppstått, eller har det alltid vært slik?

Fra før i tiden vet man at barn som viste unormale anatomiske trekk ved fødselen ble lagt ut i skogen kort tid etter fødselen. Har du lest en roman, eller sett en film, eller hørt om historiske skrifter fra eksempelvis middelalderen, der en av karakterene har f.eks. downs? En halv arm? Klumpfot?

Debatten idag går ut på at en skal få mulighet for ultralydundersøkelse rundt uke 12 fordi teknologien har utviklet seg slik at det vil være mulig å oppdage avvik allerede da. Og det finnes ikke et annet eller bedre ord for det, avvik er en realitet, og det forekommer. Noen fostere har så store utviklingsavvik at det vil dø i mors liv eller kort tid etter fødselen. Slike svangerskap vil være en stor fordel å oppdage tidlig da det sparer den/de vordende forelder7 foreldrene for en stor belastning. Spontan-abort, og da særlig sen-aborter, er svært traumatisk, og en beskjed i uke 18 om at barnet ditt ikke er levedyktig om mulig enda mer. Man knytter tidlig bånd til det livet som befinner seg i magen din, og sorgen ved å miste vil være et faktum uansett hvordan det skjer.

Men sett at du får beskjed om at ditt barn har ryggmargsbrokk? Downs syndrom? Hjertefeil med stor risiko for et liv på sykehus? Avvik som ikke kan "rettes på" slik som hareskår og klumpfot? Burde retten til liv eller din rett til selvbestemt abort veie tyngst? Vi vet at det skjer mange aborter i vårt samfunn, også der mor har bestemt seg allerede når graviditetstesten lyser positiv. Hva skiller disse to gruppene? Er noen et dårligere menneske fordi du velger å ta abort om det skulle vise seg at barnet ditt er et annereldes barn? Og nå mener jeg ikke annerledes med hverken positiv eller negativ ladning, jeg mener bare annerledes. Er man et dårlig menneske fordi man velger abort selv om barnet ditt kunne vært friskt? Er man et dårlig menneske når man velger å ikke bære frem liv, uansett grunn?

Jeg er for selvbestemt abort, uansett hvilken grunn du måtte ha. Hva den enkelte har å tilby er det bare den enkelte som vet, og ingen burde ha noen meninger om hva du velger for din kropp og ditt liv. Jeg er idag lykkelig gravid, jeg er klar, forberedt og vill av begeistring. Men jeg vet at for to år siden ville jeg ikke tenkt det samme. Jeg var ulykkelig, visste ikke hva jeg ville med livet mitt, drakk og festet og levde et helt annet liv enn idag. Og det livet jeg lever nå valgte jeg før jeg ble gravid, det var ikke en konsekvens av det å bli gravid. Og selv om jeg idag vet alle de følelsene det bringer med seg å få en positiv graviditetstest, og kanskje nettop fordi jeg vet, kan jeg si at det er 95% sikkert at jeg ville tatt abort om det hadde skjedd for 2 år siden. Ikke fordi jeg ikke ville bli mor noen gang eller fordi jeg hater barn. Jeg hadde rett og slett ikke kapasitet.

Og med samme grunn kan jeg si at jeg er ganske sikker på at jeg hadde tatt abort om jeg, i uke 12, hadde fått beskjed om at mitt barn hadde downs syndrom. Ikke fordi jeg ikke ønsker meg barn, for det vet jeg nå med sikkerhet at jeg gjør, men pga min kapasitet. Jeg er en person som er styrt av følelser. Jeg har et eget syn på virkeligheten, slik som forhåpentligvis mange andre, med egne meninger og egne tanker. Mange tanker fordi jeg tenker mye. Jeg går på skole, jobber trener, er sosial. Mine tanker omkring det å bli mor, som krever hele meg, hele min oppmerksomhet og hverdag, som jeg velvillig gir plass og rom til ville blitt knust. Knust fordi mine tanker om det ville blitt så vridd. Fordi alle andre fikk friske barn men ikke jeg. Fordi mitt barn ville vært annerledes enn andres, og jeg hadde måttet kjempe hver dag for at det skulle hatt det bra. Blitt akseptert av andre. Fått den hjelpen det behøver. Jeg ville hatt sorg med å ta barnet bort, og mange betenkeligheter. Men jeg vet med meg selv at det hadde vært det beste, fordi jeg vet at jeg ikke hadde klart. Nå.

Spør meg etter jeg har blitt mor. Spør meg om 3 år. 5 år. Hva jeg mener om det da. For da er det ikke sikkert jeg mener det samme. Da er det ikke sikkert jeg hadde klart å tatt bort et levedyktig barn bare fordi det ikke ble som forventet. Kanskje min morskjærlighet har gjort slik at jeg har forandret mening. Eller kanskje mine forventninger til det å bli mor vil være det samme?

Men ingen kan dømme meg uansett.