Når du minst venter det..

På en dag ble mitt liv snudd opp ned.

En kald høsttdag bestemte jeg meg for at det var på tide å ta livet alvorlig. Gripe de sjangsene som byr seg- og ikke minst la være de tingene som sårer. På tide å bli voksen? Ikke nødvendigvis. På tide å leve? Absolutt! Ta verden for det den er; En plass full av muligheter og potensiale, spørsmålet en ofte strever med er hvordan man skal få denne verden til å passe til deg. Jeg sluttet å streve og begynte heller å være.

I oktober så jeg deg for første gang. Ditt blyge uttrykk. Hvite hår og blendende smil. Øyne som slettes ikke søkte mine. Det var ikke kjærlighets ved første blikk, men det var noe med deg. Noe annet. Noe godt.

Jula ble vendepunktet for oss. Vi kom nærmere. Snakket, lo, var stille. Nøt hverandres nærvær. Så fant jeg det ut. Jeg bar på et lite mirakel. Ditt mirakel. Vårt mirakel. Tusen tanker, spørsmål og følelser raste. Dager og netter med gråt og latter. Lange telefonsamtaler der begge var i sjokk. Var livet over nå? Jeg hadde jo ikke vært på jordomseiling ennå! Og du min kjære med dine 20 år. Far? Hva med festeturer som ikke var unnagjort? Morsomme historier som ventet på å bli skapt? Opplevelsene der ute som ventet på oss? Og hva med friheten min? Friheten som jeg elsket høyere enn alt annet. Min egen frihet som kom til å bli innvadert. Jeg følte meg plutselig som en liten barnehageunge som for første gang innså at en måtte dele leken sin med andre. Det sved, og det var ikke gøy.

Men livet var ikke det. Over, altså. Det har så vidt begynt. Planer for fremtiden som også handler om andre enn kun meg selv. Reisemål som kan oppleves sammen. Og hva er egentlig frihet? Inkluderer det kun deg selv og dine ønsker, eller kan frihet være å ha noen å dele med? Dele absolutt alt med. Sorger, glede, sinne, sang og latter? Jeg kan fortsatt være meg, Tina, for du vil ikke forandre på noe som helst. Du vet at jeg har lyst til å danse en dag, for så å melde meg på keramikkurs dagen etter. Det gjøre meg til meg, og nå har jeg en å dele det med. Meg. For hva er friheten egentlig verdt når det kun er du selv som er til stede i sfæren din?

Selv om en ikke skal undervurdere det å være alene. Det kommer den dagen også. Da jeg forsiktig spør om du kan forlate leiligheten fordi jeg må ha litt alenetid. Men all denne stunden der jeg tviholdt på denne forbannede ensomheten er for meg idag en gåte. Tviholdt for hva? Redd for å miste hva? Meg selv? Nå idag, sett i retroperspektiv, ser jeg at det var nettop det jeg gjorde. Mistet meg selv. Fordi jeg kjempet så hardt for å ikke dele at det til slutt ikke var noe å kjempe for. Og hva er vitsen da?

For første gang ser jeg så klart. Jeg har en liten spire i magen som skal bli et lite menneske. Det er et lite menneske. En miniatyrutgave av meg og deg. Og du har vært så fantastisk hele tiden. Så forståelsesfull og god. Når jeg tenker på deg kiler det i magen. Det beste som finnes er å våkne ved din side. Himmelen er når dine lepper kysser meg god natt. Din hånd som er laget for min.

Meg og deg. Sammen.