Nyttårsforsetter for 2014

Det nye året nærmer seg med stormskritt, og som den pliktoppfyllende personen jeg er må jeg selvfølgelig lage meg noen nyttårsforsetter. Men jeg skjønner ikke - hva er egentlig greia med disse "forsettene"? Tidligere har det vært løfter om både trening, kosthold, bli-enda-flinkere-til-alt, komme seg ut av tidsklemma osv. Totalt UMULIGE mål for en som meg. (Til tider litt for lat, litt for glad i mat og skal ALLTID gjøre ting i morgen)

Så i år skal mine nyttårsforsetter handle om harmoni og muliggjøring.

Harmoni er viktig for at man skal ha det godt med seg selv. Det man aller først må finne ut er hvordan man får balanse i livet sitt- og for å muliggjøre balanse er det viktig at en lever i tråd med sine verdier. Og det som er så fint med balanse og verdier er at det er individuelt! De som forsøker å beskrive det perfekte liv, forsøker å lære hvordan en skal oppnå et perfekt hjem, et perfekt utseende, en perfekt kropp, perfekte barn, ja de kan etter min mening kysse seg en viss plass! Jeg liker ikke ordet perfekt i det store og hele. Perfekt er både et adjektiv og et adverb med stadig tyngre og viktigere betydning.

Hvorfor er det så viktig i dag å bli oppfattet som perfekt og kul? Er det materialismen som har skyld i dette? Er det facebook- statusene der 90% er solskinn i et plettfritt sinn? Er det bloggerne, med sitt lange hår, hvite smil, syltynne kropper og perfekte hjem? Er det massemedia, som reklamerer med perfekte resultat for kremer og nye treningsformer? Er det slik at det perfekte er det eneste akseptable i dagens vellykket- målestokk?

Det å ville være "perfekt" medfører også, naturlig nok, mye misnøye. Når ingenting annet enn perfekt er godt nok, ja da sier det seg selv at det faktisk nesten aldri blir godt nok. Ingenting blir godt nok, hverken hus og hjem, barna, jobben, inntekten, utseendet. Ikke er man kul nok heller, fordi det er mange som ikke driver med alle disse kule hobbyene (meg selv inkludert), og heller ikke alle er virkelig ekstreme i det dem driver med- og dermed SUPER- kul (meg selv inkludert).

Så mitt nyttårsforsett, som da går ut på harmoni og muliggjøring, går rett og slett ut på å være snillere med meg selv. Min verste kritiker er meg selv, og i en alder av 28 skulle jeg da faktisk finne ut at livet blir ganske mye bedre når man faktisk er venn med seg selv. Jeg skal ha en god indre dialog med ego, der jeg skal skryte MASSE til meg selv. For å bli virkelig lykkelig må man være i stand til å gi seg Selv anerkjennelse, ikke hige etter den av andre. 

Gjør man noe med den motivasjon at det vil gi deg aksept i visse kretser, eller at man håper på noen beundrende blikk, da er man ikke sann mot seg selv. Og er man ikke sann mot seg selv tror jeg ikke at man noen gang kan bli ordentlig lykkelig. Du blir kanskje perfekt, og dermed lykkelig for en stund, for du har jo nådd målet ditt ikke sant? Men er det virkelig EKTE lykke?

Nei, dette året skal jeg rett og slett lage min egen definisjon på "perfekt". For det er jo individuelt, ikke sant, og jeg er "perfekt" for meg når jeg har det godt med meg selv. Så, i stede for å være perfekt, skal jeg ha det godt.

Og jeg har det godt med meg selv når jeg er til stede for familien min, faktisk så har jeg det best da. Virkelig til stede, ikke bare fysisk. Jeg har det godt med meg selv når jeg trener, for trening gir meg energi og overskudd. MEN, det er ikke krise om jeg ikke får tid til å trene. Jeg har det godt med meg selv når jeg når målet mitt om 2 sosiale begivenheter i måneden-  min travle timeplan tilsier at jeg må prioritere og være tro mot min hovedverdi først, hvilket er familien. Jeg har det godt med meg selv når jeg kaster badevekta og slutter å hige etter en umulig "idealvekt". Jeg har det godt med meg selv når jeg ikke sammenligner meg med andre, hverken med utseende eller mentalt. 

Jeg ser ikke ut som en badedrakt- modell, og jeg har stort sett en kvise her eller der. Ikke er jeg spesielt morsom, og ikke driver jeg med en "kul" hobby. Jeg tjener heller ikke usannsynlig masse penger, jeg bor i en leiet fuglekasse og noen av klærne mine er faktisk 5 år. Jeg er ganske konservativ når det gjelder klær, sminke og hår, og jeg eier ikke en Eneste luksuriøs gjenstand/ veske/ sko/ ting. I en vellykket- målestokk når jeg nok ikke til midt på treet en gang, men nyttårsforsettet mitt gjør at jeg rett og slett skal gi fullstendig F** i denne målestokken.

FOR, jeg har en nydelig datter hvis min livsoppgave er å gi henne en god oppvekst. En oppvekst med sunne verdier og idealer, en oppvekst som fordrer selvtillit og god selvfølelse. En oppvekst som ruster henne til å møte en kynisk og overfladisk verden- en oppvekst som gjør henne i stand til å se forbi alt det "perfekte", og der det å være seg selv er godt nok. Og for at jeg skal lære dette videre må jeg altså begynne med meg selv.

Dette er MINE verdier. Hva som er DINE verdier, og hva som muliggjør din indre harmoni, er altså opp til deg.

Så, godt nytt år- lev harmonisk og vær snill med deg selv. (Og andre) 

Den nye ensomheten

Den nye ensomheten. Ja hva er den? Finnes det forskjell på ensomhet, eller dukker den bare opp i forskjellig grad? Ikke vet jeg, men jeg opplever i alle fall en annen type ensomhet enn tidligere.

Før var livet preget av usikkerhet. En var usikker på veivalg for utdannelse, usikker på seg selv og sin egen kropp, hadde ingen anelse om hva livet hadde planlagt for deg og en prøvde seg hele tiden frem for å finne ut hva som var rett. Jeg følte meg usett, uhørt og alene. Jeg lengtet etter noe, sannsynligvis kjærligheten, eller rett og slett etter noen som forsto meg.

I dag er utdannelsen endt, jeg har fått barn og en fantastisk samboer. Jeg har en jobb jeg trives i, og økonomien er i ferd med å stable seg på beina. Men likevel er jeg ensom. Dagene dreier seg nå om bringing og henting i barnehagen, dagligvare- handling og middagsplaner. Oppi det hele skal en ha tid til å trene, for trening er en enorm frihet for meg, en nødvendighet for å slippe ut dampen i blant. Det samme vil min samboer. Ofte sitter jeg alene om kveldene, og fra tid til annen er jeg alene over lengre perioder. Jeg bruker da å sende et hint til mine venninner, men får likevel sjelden besøk.

Dette har fått meg til å gå inn i meg selv. Er det noe galt med meg siden jeg ikke får besøk? Er jeg for lite empatisk, følger jeg for lite med? Er jeg en så dårlig venninne, at de jeg tror er mine venninner ikke gidder å komme på besøk når jeg er alene? Har jeg oppført meg så dårlig at gamle venner ikke gidder å prioritere meg når jeg har mulighet? Eller er det det at de rett og slett er like opptatt som det jeg er? Spørsmål som dette fører en inn i en selvransakelse, og en må muligens erkjenne noen ting om seg selv som en selv ikke liker.

Ja, jeg er dårlig til å ringe. Jeg kan tenke på en venninne som har bursdag hele dagen, for så å glemme å gi lyd fra meg. Jeg forsøker alltid å lytte, men liker også å prate om meg selv og dele av mine erfaringer. (I håp om å gjøre venninnen klokere, men slike ting er egentlig veldig irriterende.) Det kan gå dager før jeg svarer på en tekstmelding, og ikke sjelden glemmer jeg av avtaler. Jeg kan si dumme ting, og jeg kan være ærekjær og misunnelig. Jeg kan klandre andre for mine egne feil, men jeg er alltid den første til å si unnskyld også. Gjør dette meg til en dårlig person? Så dårlig at jeg ikke er verdt å prioriteres? Er jeg flink til å prioritere mine venninner? Sannsynligvis ikke.

Jeg vet at jeg har venner. Virkelig gode venner. Og jeg vet også at de ikke er lengre enn en telefonsamtale unna. Venninnekvelder går det lenge mellom, og alle er så forbannet opptatte hele tiden. Ja, for jeg er sint også. Og skuffet. Og trist. Når en treffes sammen med barn og partnere får en aldri de gode samtalene. De virkelig gode samtalene der en vrenger sjelen til venninna. Gråter, ler og mimrer. Ser tilbake på tiden som er forbi, for ofte, når man står midt oppi hyling og vræling, ja da hjelper det av og til å drømme seg tilbake til fortiden. Til den tiden da en hadde på seg alt for korte kjoler, håret var like høyt som Eli Hagens og guttene plystret etter deg på gata. Er det det jeg egentlig savner? De gode samtalene da en flykter litt fra nåtiden og inn i fortiden? For slike øyeblikk er balsam for meg. Det er pauseknapp på, og ikke sjelden følger det med en ti-tolv latteranfall.

Ikke misforstå, for jeg virkelig elsker livet mitt. Jeg elsker min datter og min samboer. Jeg elsker å våkne opp med dem, legge meg sammen med dem, tilbringe dagene med dem. Men jeg blir sliten jeg også. Og selv om samboerens armkrok er aldri så god å trygg, så har vi aldri en ordentlig venninnesamtale- heldigvis. (Some things stays with you girls.)

Jeg savner å ha tid til venninner. Og jeg savner at de har tid til meg. Først nå- når tiden løper fra deg og en forsøker så godt en kan og løpe etter, innser jeg hvor velsignet jeg har vært. Før måtte jeg sette av tid til å være for meg selv uten venninner- nå må jeg streve for å få tid sammen med dem. Uansett hvordan en velger å definere det er jeg ensom. Omgitt av venner, men ingen å være med. Ganske ironisk, eller hva?

Limbo

Så var man her da. I veikrysset. Studietiden er over, livet for mine føtter. Hvorfor føler jeg da at jeg er i limbo?

 Jeg har sett frem til denne tiden i SÅ mange år, men nå.. Nå føler jeg meg helt tom. I løpet av de siste studieårene har jeg møtt så mange flotte mennesker, som er blitt en del av min vennekrets. Personer jeg har lyst til å snakke med, være med, omgås. Dog har nesten alle flakset sin vei mot nye mål og horisonter, men jeg vet at det blir gøy hver gang vi treffes. Det ergrer meg at jeg ikke ble kjent med de før! Men hva visste vel jeg? Et studie som tar 5 år varer jo for evig og alltid, men når jeg ser tilbake på det har alt gått så veldig fort! Hvorfor denne tomhetsfølelsen?

Jeg er helt tappet for energi og motivasjon.

Vil ikke snakke med noen, være med noen. Jeg vil bare være hjemme! Min kjæreste datter har blitt tre år. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for henne. "Ikke nå, mamma er sliten", "ikke nå, mamma må lese, "du må dra til besteforeldrene dine for mamma og pappa har eksamen". En av de første ordene som datteren min lærte var eksamen. Men jeg er glad for at jeg har brukt nesten all min fritid på henne. Presset meg selv til å holde hodet over vannet!

 Det er imidlertid mye annet jeg også har presset meg til. Presset meg selv på skolen, fordi jeg vil være en toppstudent. Presset meg til å være en god venninne som har all verdens tid til å lytte, forstå, støtte. Presset meg selv til å trene, fordi det må man jo i dag for å være vellykket. Passet hus og hjem, jobbet ved siden av, pleiet den øvrige familien. Er det så rart at jeg er sliten da? Det eneste jeg lurer på er hvorfor nå? Når studietiden er over?

Jeg har tenkt mye på dette, og nå tror jeg at jeg vet svaret. All denne tiden jeg brukte på å tilfredsstille krav rundt meg har jeg neglisjert meg selv. Satt egne behov til side. For jeg har fortsatt lyst til å danse om natten, leke om dagen og være mamma på heltid. Jeg vil le, lære, løpe, orke.

Jeg trenger positive personer i livet, som kan fylle batteriene. Er det for mye å forlange? Dette betyr naturlig nok at jeg må ta en pause fra de som alltid behøver råd og støtte. Jeg behøver pause fra det og de som gjør meg sliten. Tapper den lille resten som er igjen i meg. Kommer de personene til å være der når batteriene er fulle? Kommer JEG til å ville ha de personene der når jeg er ladet opp? Hvor går grensen mellom egoisme og egenkjærlighet? Er det en grense?

 Ikke vet jeg svaret nå. Jeg står i et veikryss med mange ulike retninger. Forhåpentligvis velger jeg den gyldne middelvei- hva enn det måtte være for å gjøre tilværelsen harmonisk. Mange tøffe valg står foran meg, og jeg vil være rede til å ta dem når de dukker opp. Men akkurat nå, denne tiden, skal jeg tenke på meg selv. Pleie forholdet til sjela, luke ut all unødvendig dårlig samvittighet, ta vare på alle de jeg elsker. For det er nå jeg lever, i dag. Hva morgendagen bringer vet man aldri, og da er det viktig å leve i nuet.

Drømme, håpe, oppleve. Få erfaringer, leve.

Til alle som ikke blir viet min oppmerksomhet vil jeg si at de ikke har gjort noe galt. Men det er også viktig å huske på at heller ikke jeg gjør noe galt. Samantha har en av min favoritt- quotes; "I love you, and I always will. But I love me more."