Den nye ensomheten

Den nye ensomheten. Ja hva er den? Finnes det forskjell på ensomhet, eller dukker den bare opp i forskjellig grad? Ikke vet jeg, men jeg opplever i alle fall en annen type ensomhet enn tidligere.

Før var livet preget av usikkerhet. En var usikker på veivalg for utdannelse, usikker på seg selv og sin egen kropp, hadde ingen anelse om hva livet hadde planlagt for deg og en prøvde seg hele tiden frem for å finne ut hva som var rett. Jeg følte meg usett, uhørt og alene. Jeg lengtet etter noe, sannsynligvis kjærligheten, eller rett og slett etter noen som forsto meg.

I dag er utdannelsen endt, jeg har fått barn og en fantastisk samboer. Jeg har en jobb jeg trives i, og økonomien er i ferd med å stable seg på beina. Men likevel er jeg ensom. Dagene dreier seg nå om bringing og henting i barnehagen, dagligvare- handling og middagsplaner. Oppi det hele skal en ha tid til å trene, for trening er en enorm frihet for meg, en nødvendighet for å slippe ut dampen i blant. Det samme vil min samboer. Ofte sitter jeg alene om kveldene, og fra tid til annen er jeg alene over lengre perioder. Jeg bruker da å sende et hint til mine venninner, men får likevel sjelden besøk.

Dette har fått meg til å gå inn i meg selv. Er det noe galt med meg siden jeg ikke får besøk? Er jeg for lite empatisk, følger jeg for lite med? Er jeg en så dårlig venninne, at de jeg tror er mine venninner ikke gidder å komme på besøk når jeg er alene? Har jeg oppført meg så dårlig at gamle venner ikke gidder å prioritere meg når jeg har mulighet? Eller er det det at de rett og slett er like opptatt som det jeg er? Spørsmål som dette fører en inn i en selvransakelse, og en må muligens erkjenne noen ting om seg selv som en selv ikke liker.

Ja, jeg er dårlig til å ringe. Jeg kan tenke på en venninne som har bursdag hele dagen, for så å glemme å gi lyd fra meg. Jeg forsøker alltid å lytte, men liker også å prate om meg selv og dele av mine erfaringer. (I håp om å gjøre venninnen klokere, men slike ting er egentlig veldig irriterende.) Det kan gå dager før jeg svarer på en tekstmelding, og ikke sjelden glemmer jeg av avtaler. Jeg kan si dumme ting, og jeg kan være ærekjær og misunnelig. Jeg kan klandre andre for mine egne feil, men jeg er alltid den første til å si unnskyld også. Gjør dette meg til en dårlig person? Så dårlig at jeg ikke er verdt å prioriteres? Er jeg flink til å prioritere mine venninner? Sannsynligvis ikke.

Jeg vet at jeg har venner. Virkelig gode venner. Og jeg vet også at de ikke er lengre enn en telefonsamtale unna. Venninnekvelder går det lenge mellom, og alle er så forbannet opptatte hele tiden. Ja, for jeg er sint også. Og skuffet. Og trist. Når en treffes sammen med barn og partnere får en aldri de gode samtalene. De virkelig gode samtalene der en vrenger sjelen til venninna. Gråter, ler og mimrer. Ser tilbake på tiden som er forbi, for ofte, når man står midt oppi hyling og vræling, ja da hjelper det av og til å drømme seg tilbake til fortiden. Til den tiden da en hadde på seg alt for korte kjoler, håret var like høyt som Eli Hagens og guttene plystret etter deg på gata. Er det det jeg egentlig savner? De gode samtalene da en flykter litt fra nåtiden og inn i fortiden? For slike øyeblikk er balsam for meg. Det er pauseknapp på, og ikke sjelden følger det med en ti-tolv latteranfall.

Ikke misforstå, for jeg virkelig elsker livet mitt. Jeg elsker min datter og min samboer. Jeg elsker å våkne opp med dem, legge meg sammen med dem, tilbringe dagene med dem. Men jeg blir sliten jeg også. Og selv om samboerens armkrok er aldri så god å trygg, så har vi aldri en ordentlig venninnesamtale- heldigvis. (Some things stays with you girls.)

Jeg savner å ha tid til venninner. Og jeg savner at de har tid til meg. Først nå- når tiden løper fra deg og en forsøker så godt en kan og løpe etter, innser jeg hvor velsignet jeg har vært. Før måtte jeg sette av tid til å være for meg selv uten venninner- nå må jeg streve for å få tid sammen med dem. Uansett hvordan en velger å definere det er jeg ensom. Omgitt av venner, men ingen å være med. Ganske ironisk, eller hva?