Limbo

Så var man her da. I veikrysset. Studietiden er over, livet for mine føtter. Hvorfor føler jeg da at jeg er i limbo?

 Jeg har sett frem til denne tiden i SÅ mange år, men nå.. Nå føler jeg meg helt tom. I løpet av de siste studieårene har jeg møtt så mange flotte mennesker, som er blitt en del av min vennekrets. Personer jeg har lyst til å snakke med, være med, omgås. Dog har nesten alle flakset sin vei mot nye mål og horisonter, men jeg vet at det blir gøy hver gang vi treffes. Det ergrer meg at jeg ikke ble kjent med de før! Men hva visste vel jeg? Et studie som tar 5 år varer jo for evig og alltid, men når jeg ser tilbake på det har alt gått så veldig fort! Hvorfor denne tomhetsfølelsen?

Jeg er helt tappet for energi og motivasjon.

Vil ikke snakke med noen, være med noen. Jeg vil bare være hjemme! Min kjæreste datter har blitt tre år. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for henne. "Ikke nå, mamma er sliten", "ikke nå, mamma må lese, "du må dra til besteforeldrene dine for mamma og pappa har eksamen". En av de første ordene som datteren min lærte var eksamen. Men jeg er glad for at jeg har brukt nesten all min fritid på henne. Presset meg selv til å holde hodet over vannet!

 Det er imidlertid mye annet jeg også har presset meg til. Presset meg selv på skolen, fordi jeg vil være en toppstudent. Presset meg til å være en god venninne som har all verdens tid til å lytte, forstå, støtte. Presset meg selv til å trene, fordi det må man jo i dag for å være vellykket. Passet hus og hjem, jobbet ved siden av, pleiet den øvrige familien. Er det så rart at jeg er sliten da? Det eneste jeg lurer på er hvorfor nå? Når studietiden er over?

Jeg har tenkt mye på dette, og nå tror jeg at jeg vet svaret. All denne tiden jeg brukte på å tilfredsstille krav rundt meg har jeg neglisjert meg selv. Satt egne behov til side. For jeg har fortsatt lyst til å danse om natten, leke om dagen og være mamma på heltid. Jeg vil le, lære, løpe, orke.

Jeg trenger positive personer i livet, som kan fylle batteriene. Er det for mye å forlange? Dette betyr naturlig nok at jeg må ta en pause fra de som alltid behøver råd og støtte. Jeg behøver pause fra det og de som gjør meg sliten. Tapper den lille resten som er igjen i meg. Kommer de personene til å være der når batteriene er fulle? Kommer JEG til å ville ha de personene der når jeg er ladet opp? Hvor går grensen mellom egoisme og egenkjærlighet? Er det en grense?

 Ikke vet jeg svaret nå. Jeg står i et veikryss med mange ulike retninger. Forhåpentligvis velger jeg den gyldne middelvei- hva enn det måtte være for å gjøre tilværelsen harmonisk. Mange tøffe valg står foran meg, og jeg vil være rede til å ta dem når de dukker opp. Men akkurat nå, denne tiden, skal jeg tenke på meg selv. Pleie forholdet til sjela, luke ut all unødvendig dårlig samvittighet, ta vare på alle de jeg elsker. For det er nå jeg lever, i dag. Hva morgendagen bringer vet man aldri, og da er det viktig å leve i nuet.

Drømme, håpe, oppleve. Få erfaringer, leve.

Til alle som ikke blir viet min oppmerksomhet vil jeg si at de ikke har gjort noe galt. Men det er også viktig å huske på at heller ikke jeg gjør noe galt. Samantha har en av min favoritt- quotes; "I love you, and I always will. But I love me more."