Nestekjærlighet

Jeg ser deg på den andre siden av gata. Du går der, lettere forvirret og snakker med deg selv. Vet du hvor du bor? Har du noen der hjemme som venter på deg? Har du begynt å miste forstanden eller repeterer du bare handlelisten høyt?

Jeg må gå over på den andre siden for å se deg. Gi deg et smil- bare for sikkerhets skyld. Tenk om du er alene i denne verden.

Du har et rynkete ansikt og masse grått hår. Har du smilt eller grått? Har du vært glad eller mye sint? Skyldes det furete ansiktet mye sol eller hardt vær?

Jeg må følge etter deg inn på butikken for å se hva du handler. En handlekurv kan si mye om et menneske, og jeg ser fort at du er alene. En pakke melk, en boks tomatiserte pærer. Dessertgenerasjonen handler alltid noe hermetisert eller kompott eller pudding. Du kjøper en boks med rømme og seks poteter. Lenge står du ved bakevarene, og det ser ut som du ikke klarer å velge mellom wienerbrød og skoleboller.

Men plutselig snur du deg og går mot kasse. Hvorfor kjøpte du ingen wienerbrød? Var det fordi du er kjip og synes det var for dyrt? Eller har du kjøpt wienerbrød så mange ganger for så å måtte spise dem aleine, fordi det aldri kommer noen på besøk likevel? Eller kanskje oppdaget du at det var feil sort?

Så mange spørsmål, og så få svar. Når jeg møter eldre mennesker på gaten blir jeg glad og trist på samme tid. Glad for at samfunnet vårt har en slik kultur at de eldre er inkludert, og trist fordi de egentlig ikke er det. Jeg smiler alltid til dem, og de aller fleste har da lyst til å slå av en prat.

Jeg har hørt mange spennende historier om svunnen tid. Men jeg våger aldri å spørre om de er ensom, selv om det er det jeg har mest lyst til. Muligens er det like greit, for kanskje jeg ikke hadde taklet sannheten?

Sannheten er den at når du blir gammel blir du også "overflødig" i samfunnet. I dag har en knapt nok tid til å vaske bilen i ferien, eller besøk sine egne foreldre i helgene. All tid er booket flere måneder i forveien. Hva med de gamle, eller forsåvidt kan det være unge også, som er avhengige av besøk for å ha sosial omgang? Det yrkesaktive livet er som regel over. Familien er av yngre generasjoner, eller kanskje en ikke har noen slektninger igjen. Venner er døde eller syke eller har ikke tid.

Har en ingen å prate med faller verden fort i grus. Husk det neste gang du møter en som kan være ensom.