Ordene

Det er rart. Ord. Som finnes i så mange varianter. Det kan ha flere betydninger og kan forandres etter hvordan det blir uttalt. Menneskets kommunikasjonsmiddel nummer 1.

Et ord kan gjøre deg glad. Ekstatisk. En setning med velvalgte ord kan sende deg til den syvende himmel. Men også motsatt. Et ord kan såre. Det kan svi, det kan gjøre vondt- og det kan få deg til å ville vende ryggen til noe du helst vil se.

Det er dette som er så skummelt. Og det er dette som er så godt. Hvordan skulle jeg fått sagt til Deg at jeg elsket deg om jeg ikke hadde ordene? Jeg kunne strøket deg over kinnet, sett deg i øynene og kysset deg i pannen. Og det gjør jeg også. Jeg kryper inntil deg om natten og gir deg gode klemmer om dagen. Men det å kunne si det, eller skrive det, det er en gave. At det finnes et ord for det jeg føler.

Og hvordan skulle du kunnet såre meg slik du gjorde om det ikke var for ordene? Da hadde ingenting av dette skjedd- ordene dine brant seg inn lik et bitt fra en slange. Kanskje de var velvalgte, eller kanskje de var lite overveid. Dett er er det bare du som vet. Men giftige ord fra en venn er vanskelige å tilgi.

Venner kommer hverandre nære. Gode venner så nære som det går an. Og er det ikke slik da at måten du uttrykker deg på burde være gjennomtenkt? For en god venn betyr vel mer enn bare en hvem-som-helst? Og med gjennomtenkt mener jeg ikke at man skal forandre den man er eller måten man opptrår, for egentlig vil jeg tro at en slik oppførsel kommer av seg selv. Jeg mener bare gjennomtenkt i den forstand at man akter sine ord slik at den andre ikke blir såret. Selv om det er kritikk du skal bringe på bane. Men hva med de gangene denne forventede venne- oppførselen uteblir?

Er det din oppgave å fortelle vennen din at uttrykksmåten blir feil? Etter at hun har bitt fra seg et par ganger og såret deg er jeg bare nødt til å spørre: Er det overhodet noe poeng å konfrontere?

For hva er egentlig en god venn? En god venn er en som ser deg. En som ser deg for den du er- med dine gode og dårlige sider. Det er en som ikke sårer deg med hensikt, og en som for lenge siden har silt ut de ordene man ikke sier til de man er glade i. En som vil deg godt og som overbærer dine tunge stunder. En som gir plass og rom til deg- ikke fordi de er nødt men fordi de vil.

Og jeg har aldri påstått at jeg er perfekt. Jeg slurver med husarbeid og lar klærne henge på tørk i ukesvis. Jeg kan bli irritert for filleting, og kan prate ustanselig om drømmene mine eller om mine ekstra kilo for så å glemme å spørre hvordan du har det. Og jeg vet det. Det er meg. Jeg jobber med det og prøver å forbedre meg. Mine gode venner er glade i meg trass i alt dette, for de vet også at jeg lytter. Og kommer med råd. Spanderer når de har dårlig råd og overrasker når ting er vanskelig. Gir deg en klem på en grå dag og kjøper is på en dag det er sol.

Men aldri har jeg sagt noe til vennene mine de ikke fortjener- og behøver de litt "skjenn" viser jeg dem respekt ved å veie mine ord. For man skal ikke kaste stein i glasshus. Jeg er veldig klar over mine feil. I voksen alder kan man sette krav til vennene sine, det kan man jo for så vidt alltid, men i voksen alder har livet lært deg en lekse. At gode venner ikke vokser på trær. Og selv om tilgivelse er en av livets mirakler er det også noen ting som ikke kan tilgis. For gode venner gjemmer på gode minner, og bruker mindre tid på å fokusere på det som er galt. Og gode venner viser sin hengivenhet til vennskapet med respekt og omtanke. Ikke med vonde ord som aldri kan tas tilbake.