Du hemmer meg.. Setter begrensninger..
Har ikke lyst å gå ut, ta på meg skoene. I tilfelle det gjør vondt. Ikke kan jeg glemme deg heller, for jeg kjenner det hele tiden. Smerten. Den ustanselige smerten.
Det var et hardt spill. Altfor hardt. Burdte gitt meg, men instinktet fikk meg til å fortsette. Det er det beste som finnes- de øyeblikkene jeg er fullstendig dedikert. Konsentrert. Gir av meg selv hundre prosent. Alt annet rundt meg forsvinner.
Men du, du tråkket på meg. Jeg kjente et lite snev av sinne. Forbannelse, hevnlyst. Men jeg får ikke meg selv til å ta tilbake- i alle fall ikke bevisst. Vil ikke synke så lavt. Det er imot spillets regler, selv om der egentlig ikke finnes regler, bare grenser. Merket det først etterpå, hvor vondt det gjorde. Sank ned i sofan, med tårer i øynene og et sterkt ønske om at dette aldri hadde skjedd.
Har jeg sagt til deg hvor mye jeg forakter deg? De gangene jeg ser på deg vil jeg at du skal forsvinne. Gå bort, falle av. Du er stygg. Dette mener jeg med hele mitt hjerte, selv om det er sterkt å komme med en slik påstand. Jeg vemmes av deg.
Helvetes blå stortånegl!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar